litt klaging

sorry at det blir litt mye klaging denne gang...
men hvorfor er livet så vanskelig???
eller... hvorfor er følelsene mine så vanskelige???

venner jeg VET er glad i meg, de sier det ofte! men jeg klarer ikke tro på det... hvorfor??? jeg blir så irritert på meg selv!

kollegaer som jeg VET sier fra om jeg gjør noe galt, og det gjør de sjelden. men jeg tror alikevel jeg ikke klarer jobben min... fordi jeg tolker signaler på feil måter. jeg tror altfor lett at folk er sure på meg, og at det er min feil...

foreldrene mine som jeg VET er gla i meg, det er noe jeg får høre hver dag. men alikevel.. jeg har tre søstre som er så perfekte st jeg bare forsvinner...de har sine særegne sider som er helt perfekte, og det har ikke jeg... og det irriterer meg så at jeg blir såret av det.

blant venner og bekjente plaprer jeg jo som vanlig, men er alltid redd for at jeg ikke er velkommen. ingen har noen gang sagt det, men det er bare noe jeg føler... tror kanskje det er etter årene på barneskolen og ung.skolen...men at jeg ikke bare klarer å legge det fra meg... at jeg ikke klarer å glemme og tenke anderledes!
skulle ønske det gikk ann å få følelser til å komme og gå som JEG ville... men det er desverre ikke sånn det funker... to bad.